Hvor farlig er egentlig terrengsykling? Ny forskning fra Curtin-universitetet i Australia gir svaret.
Analysen har tatt for seg data fra 24 studier fra hele verden, med 220 935 terrengsyklister som hadde rapport inn skader. Målet var å finne ut hvilke type skader som gikk igjen med tanke på å øke kunnskapen om hvordan behandle disse medisinsk.
Hovedforfatteren, ph.d. Paul Braybrook, forteller at terrengsyklistene i hovedsak hadde blitt skadet i «overekstremitetene», type skulder, overarm, albue, underarm, håndledd og hånd. Vi snakker her om blåmerker, skrubbsår og mindre kutt med lav alvorlighetsgrad. Et av funnene var imidlertid at mer enn halvparten av respondentene hadde opplevd hodeskader, noe som understreker viktigheten av riktig hjelmbruk, sier Braybrook.
Forskeren påpeker at standarden på stier, sykler og beskyttelsesutstyr har blitt betydelig forbedret de siste årene, noe som har bidratt til å redusere skaderisikoen. De nevner også endringen i måten folk sykler på. Den antas å ha blitt mer «fornuftig» enn den ekstreme stilen som preget sporten da den først utviklet seg i Colorado og California.
Braybrook understreker at skaderisikoen ved sporten oppveies av alle fordelene. Han lister opp de åpenbare helsegevinstene som forbedringer i hjertehelse og redusert risiko for høyt blodtrykk, fedme og høyt kolesterolnivå i blodet. I tillegg kommer de økonomiske ringvirkningene for stedene som satser på terrengsykkelturisme.
(For deg som fronter terrengsykling som ekstremsport, er det best å holde tyst om denne studien.)