Endre Løvaas, nyvalgt leder for NOTS Follo, er kloppenerd. Fikk han kastet en passelig stor pengesum etter seg, skulle han ha bygd markas mest varige og naturtro klopp i brunt eller grått royalimpregnert virke.
Hva er din kloppefilosofi?
Det er mange meninger om klopper, og de aller fleste skjønner heldigvis at det ikke har som hensikt å lage motorvei. Klopping skal komme alle markabrukere til gode og bidra til bærekraftig forvaltning av naturen gjennom redusert slitasje. Som NOTS’er føler jeg et særlig ansvar for de mange umerkede og blåmerkede stiene som ellers ikke har noen aktiv forvaltning. Et viktig prinsipp er at man må ha alt av tillatelser på plass i forkant. God dialog med grunneiere og skogforvaltere har ofte som bonus at man får hjelp til inntransport av materialer. Noen av de prosjektene jeg har bygget her i Follo utgjør rundt to tonn bare i materialer. Det er klin umulig å håndbære så mye tung plank langt inn i marka. Skiforeningen med sine ATV-er og snøscootere har her vært til uvurderlig hjelp.
Hva er en perfekt klopp?
En perfekt klopp kommer alle markabrukere til gode, og ikke minst marka selv i form av at den repareres og bevares på best mulig måte. Kloppen skal være solid, ha lang levetid og kreve minimalt med vedlikehold. Ideelt sett bygges den av stedlige materialer – helst furu –, men er det vått kan det være hensiktsmessig å velge impregnert. Stein er ideelt for å heve konstruksjoner opp fra bakken og redusere kontakt med jord / vann / myr. Fukt er som kjent ensbetydende med råte, og er det mulig bør man etterstrebe god drenering og minimal kontakt med bakken.
Hva bestemmer valget av type klopp?
Det er en avveining av trafikkmengde/belastning, vedlikeholdsbehov, beliggenhet, materialtilgang, underlag, fukt, formål og hensikt og så videre. Lengre klopper bygget av stedfelt trevirke, eksempelvis over myr, er adskillig mer arbeidskrevende å bygge og krever mye innsats med motorsag, både til felling av større trær for bæring og kløyving av stokker til toppdekke.
Synlig eller skjult?
Prinsipielt mener jeg klopper skal gå mest mulig i ett med naturen, men det er ikke alltid like lett. Mange steder ser vi at spesielt fotfolk går rundt/utenom gjørmehull som ikke kan dreneres, og på den måten bredder ut stiene og lager stygge sår i naturen. På slike plasser kan det være hensiktsmessig å bygge mer solide og varige konstruksjoner, hvis det er mulig.
Hvilken fremgangsmåte velger du?
Jeg har for lengst erfart at underdimensjonering bare er tull, for det varer ikke særlig lenge. Da er det bortkastet tid, arbeid, penger og slit. Helst benytter jeg stedfelt furu til bæring (styr unna bjørk og gran), men der det ikke finnes eller hvor man bør eller må bruke impregnert, så blir det 48×198 til bæring, med stabil understøtte av stein for minst hver tredje meter.
Er det en bro over en bekk eller elv hvor spennet er mer enn tre meter, så «lasker» jeg doble bærebjelker. Til toppdekke bruker jeg som regel 48×148 impregnert med tre tommestokk-bredder som avstand mellom hvert bord for god drenering. Bredden er alt fra 60 til 80 cm, avhengig av lengden på trevirket for å unngå kapp. Man får nemlig kjøpt konstruksjonsvirke i faste lengder, og hvis de måler 480 cm, så får man ut 6 bord på 80 cm per plank uten noe dødkapp. Disse skrur jeg så fast til bæringen dobbelt på hver side med grove syrefaste skruer, typisk 60×100 med torx 30.
Slike skruer krever en kraftig batteritrekker og drikker MYE batteri. Jeg har et par 18V DeWalt-trekkere og en haug med 5ah-batterier, samt et par 54V flexvolt-batterier som passer både min elektriske motorsag og elektriske sirkelsag. Impregnert materiale spiser raskt opp motorsagkjeder, så jeg pleier derfor å beregne materialbehovet ganske så nøyaktig på forhånd, og kapper så opp toppdekket hjemme i hagen med vanlig kappsag. Det blir en slags pre-produksjon, men gjør monteringen mye raskere og enklere.
Bildet illustrerer godt en solid bæring med noen gamle steinheller i bunnen og skråstag på undersiden av rammen, for å sikre vridningsstivhet. Den er også hevet litt opp fra bakken for å tåle is-sprengning. Legg merke til hvordan kloppen er plassert for å hindre ytterligere bredding av stien inn i skogen mot høyre, og for å gi plass til løypemaskin om vinteren.
Og så?
Da er det «bare» å få det fraktet inn i marka og sette i gang monteringen. Det aller, aller viktigste med en klopp er å sørge for bunnsolid fundament og stabil og stiv bæring. Hvis den er slarkete, vil det ikke ta lang tid før den går i oppløsning. Det lønner seg derfor å legge ekstra flid i å gjøre bæringen så solid som mulig, gjerne med enda grovere og lengre skruer. Jeg skrur ofte skråstag på undersiden også for å øke vridningsstivheten. Man kan også bruke stedlig felt furu som toppdekke, da gjerne kløyvet og «kavlet», men det krever en del ekstra arbeid med motorsaga.
Kloppe alene eller sammen med andre?
Klopping er selvsagt artigst å gjøre på dugnad som en sosial aktivitet, men jeg har bygget mye alene også. Det er definitivt god fysisk fostring, i tillegg til at man får brukt hodet. Vi snakker tross alt om konstruksjoner som skal vare lenge og være til glede for mange, og man vil jo helst etterlate seg noe funksjonelt og pent.
Ditt favoritt kloppe-materiale?
Nå som materialer har blitt så hinsides dyrt, må man prioritere hardt på prosjektene og innsatsen. Det beste synes jeg er å bygge med solid impregnert virke. Drømmen er å bygge klopper i brunt eller grått royalimpregnert virke. Dette er materialer som er kokt i linolje og har minst 50 års garanti mot råte, pluss at det får en flott og naturlig patina med årene. Royalimpregnert konstruksjonsvirke koster dessverre tre ganger så mye som vanlig trykkimpregnert, så foreløpig er det en våt drøm. Kanskje er royalimpregnert også det mest bærekraftige, særlig med tanke på levetid. Det er i hvert fall mest estetisk, fordi det går mer i ett med naturen.
