Hva fikk deg til å begynne med stisykling, og hva motiverer deg til å fortsette?
Jeg begynte med stisykling da jeg sluttet med elvepadling. Jeg hadde syklet en del grus før, og av og til svingt innom noen «trillestier» i Oslomarka. På en padleferie i New Zealand fikk jeg også lånt en stisykkel og testet stiene i Rotorua. Jeg dro dermed ut hardtailen i Trulsrunden, og fant ut at stisykling var midt i blinken; relativt ufarlige greier – jeg kunne jo stoppe midt i «fossen» (bakken) om jeg ville! Det som motiverer meg til å fortsette er de gode naturopplevelsene kombinert med mestringsfølelse. Selv som voksen kvinne opplever jeg stadig å mestre nye crux. Senest denne uken syklet jeg opp ei kneik i Trulsen som jeg ikke har klart før.
Hvorfor tror du at det er så få damer som sykler på sti?
Jeg er enig med deltakerne fra IMBA-konferansen om at det til tider kan være mye «testosteron» i miljøet, noe som nok gjør at mange jenter velger andre aktiviteter. Det blir en ond spiral der jenter mangler kvinnelige forbilder og andre jenter å knytte kontakt med. Jeg opplever at stemningen på rene jenteturer er ganske forskjellig fra turer der jentene er i mindretall.
Hva kan gjøres for å oppmuntre flere kvinner til å prøve stisykling?
Jeg tror det er viktig at IMBA, NOTS, sykkelklubber og andre aktører innen sykling velger å sette fokus på dette. Da blir vi alle bevisst på utfordringen, og har det lengre fremme i pannebrasken når vi møter jenter på sykkel. For å få til en omstilling tror jeg vi i tillegg må jobbe aktivt for å få bedre kjønnsbalansen i styrerom, samt rekruttere jenter til andre posisjoner som trenere, guider, selgere, sportskommentatorer, journalister, fotografer, speakere, utstyrstestere og alle andre roller knyttet til sykling. Og vi må våge å ta opp temaet! Sist helg var jeg på guidet tur med Urørt i Alvdal. Da spurte jeg om de hadde noen kvinnelige guider, og jeg ble veldig glad da de kunne fortelle at joda, de kunne liste opp flere kvinnelige guider. Kudos! 😉
