Skullerudprosjektet – et pionerprosjekt – Oslo
Gjennom Skullerudprosjektet har NOTS styrket og kartlagt over tjuefem kilometer sti i Østmarka, men prosjektet handler om langt mer enn å bare bygge sti i skogen. Østmarka er et mye brukt friluftsområde. Det hadde utviklet seg et ganske høyt konfliktnivå mellom turgåere og terrengsyklister. Det ble gjennomført flere sykkelritt i nærområdene etter langvarig regnvær og på stier som tålte rittene dårlig. NOTS mente det burde være mulig å finne praktiske løsninger som de ulike brukergruppene kunne leve med. Ved å tilrettelegge lite brukte stier for stisykling ønsket vi å lede stisyklingen bort fra de mest brukte fotrutene (blåmerkede DNT-stier). De tilrettelagde stiene skulle være morsomme å sykle på, og tåle bruken både fra vanlig stisykling, ritt og trening.
TØRRMURING: En bro bygges i Pioneren med teknikker fra kurs i klassisk
tørrmuring med Statens Vegvesen (foto: Bjørn A. Enoksen).
Pionerprosjektet
Selve målet med Skullerudprosjektet har vært å finne løsninger for stisykling i bynær utmark som best mulig fungerer sammen med det tradisjonelle friluftslivet. NOTS har ønsket å bidra til at vi får ting til å fungere i et av de mest brukte turområdene i hovedstaden, så kan vi vise vei for flerbruk andre steder i landet også.
I selve stiarbeidet har vi siktet mot å finne løsninger som er opplevelsesrike på sykkel, krever minst mulig vedlikehold, som glir naturlig inn i terrenget og som styrer unna hovedårene for turgåing. Tiltakene som er gjort er tilpasset lokale forhold, men tankegangen som ligger til grunn er bredt anvendbar. Vi har gjennom prosjektet eksperimentert med teknikker for å finne størst mulig overføringsgrad til andre steder.
TYPISK NORSK: Allemannsrett og store utmarksområderkrever stibygging
for norske forhold. Flytsti på Skullerudåsen utenfor Pioneren (foto: B.A.E.).
Norske forhold
Utgangspunktet for teknikkene som er brukt i Skullerudprosjektet er et stibyggerkurs IMBA holdt for NOTS Oslo og Omegn i 2012 der det ble bygget et alternativ til et vått og slitasjeutsatt parti av blåstien mellom Ulsrudvann og Trasop ved Østmarksetra. Stien ble gravd fram i terrenget med hakker, spader og håndredskaper og fundamentert i stein. Det endelig resultatet ble 300 meter langt og tok omlag like mange timer å fullføre. Kurset var uvurderlig læring, men det ble også klart at metoder som brukes i sykkelparker- og destinasjoner i utlandet ikke er ideelle i et land med allemannsrett og endeløse utmarksområder åpen for turtrafikk.
Sparebankstiftelsen DNB støtter mange ulike prosjekter, og tiltak for barn/ungdom, fysisk aktivitet og friluftsliv har vært prioriterte områder. Vi lagde en søknad med dette som utgangspunkt og med en blanding av innkjøpte tjenester (stibygging) og dugnadsinnsats. Søknaden om støtte på 600.000 ble innvilget. Deretter tok vi kontakt med Bymiljøetaten (BYM) i Oslo kommune, som forvalter den kommunale skogen. BYM var positive, men satte klare rammer for arbeidet. Det ville ikke bli gitt tillatelse til bruk av maskiner og man var kritisk til omfattende merking og skilting. Andre brukerorganisasjoner ble orientert gjennom felles møter.
Med rammene fra BYM skiftet prosjektet litt karakter. Prosjektet måtte gjennomføres med håndarbeid, og det førte til at graden av tilrettelegging måtte bli lavere. Pioneren framstår derfor i dag som ganske krevende for barn og unge, som var hovedmålgrupper. Pioneren byr på utfordringer uavhengig av ferdighetsnivå. Selv om mange av brukerne er voksne stisyklister, møter vi ofte på familier med barn spesielt langs den merkede Pioneren.
Det praktiske hovedmålet ble å få til en hovedsti over Skullerudåsen, ment for å samle opp stordelen av sykkeltrafikken i området, og samtidig med mindre tiltak styrke flette sammen et større nettverk av naturlig bærekraftige stier. Det endelige resultatet er Pioneren, som er sju og en halv kilometer med smal og svingete sti fra Rustasaga over Skullerudåsen mot Grønmo og videre med avslutning mot vannverket ved Skullerud. Det er på denne distansen de store tiltakene i prosjektet er gjennomført og hvor alt av teknikker som er prøvd ut kan sees. Det meste av stien kan sykles begge veier, men som retur har vi kartlagt og stedvis bearbeidet en rute på eksisterende stier som er omtrent like lang som Pioneren.
STEIN PÅ STEIN: Stibygger Bård Thoren krysser en steinsatt myr i Pioneren (foto: Bjørn A. Enoksen).
Også Pioneren består i stor grad av tråkk og stier son fantes fra før. Selve grunnprinsippet i arbeidet har vært å finne en optimal rute gjennom disse og utvikle denne til en sammenhengende sti som er lett å følge fra start til slutt. Der de tidligere stiene går gjennom vått terreng har vi lagt om den nye stien til berg eller tørr barnålsgrunn hvor det er mulig, og brukt steinsetting for å føre stien rett gjennom det våte terrenget. Det viktige er at man unngår våte punkt i marka som det danne stadig nye sirkler av stier omkring. Dette er et vanlig syn turterreng hvor det finnes vann og viss turtrafikk, uansett om ferdselen foregår utelukkende til fots eller med innslag av sykling.
Enkelte steder hvor har vært for krevende å bruke stein har vi bygd i tre, og her har vi testet flere ulike metoder for å opparbeide kompetanse
for forskjellige forhold. Vi har gjennomgående valgt å bruke treplugger for å feste dekkbord. Dette krever økt innsats under konstruksjon, men fjerner helt behovet fjerning av avfall etter hvert som kloppene går i oppløsning. Kommende tider vil kreve vedlikeholdsarbeid for å holde stien åpen, men vil ikke forplikte til opprydding.
I tillegg til Pioneren med returen som til sammen er en tur på fjorten kilometer, finnes det ytterligere ti til femten kilometer med stier med god, naturlig slitestyrke på og i umiddelbar nærhet til Skullerudåsen. På det meste av disse kan både gående og syklende finne skogens stort sett til enhver tid, og det aldri mer enn et par kilometer i luftlinje fra byen.
Delvis på dugnad
Fra tidligere har NOTS erfart at det er krevende å rekruttere folk til dugnad. Oppmøtet kan være bra når frekvensen av dugnader er lav, men avtar i takt med at aktiviteten øker. Det er også begrenset hva frivillige styremedlemmer kan bidra med i et større prosjekt. 600 000 kroner er et betydelig beløp for et frivillig lag der all innsats er på dugnad. Samtidig er det begrenset hva som kan oppnås kun med frivillighet. Løsningen i for Skullerudprosjektet ble å leie inn prosjektledelse og stiarbeidskraft på frilansbasis, og kombinere dette med dugnadsinnsats.
IKKE HEL VED: …men lokalt felt tømmer kløvet i skogen. Tømrer Andreas Isaksen plugger en bro med 12mm rundstokk (foto: Bjørn A. Enoksen).
Over to år har mer enn 3000 timer gått med til Skullerudprosjektet, de fleste av disse til arbeidet med Pioneren. Tid brukt på planlegging og prosjektering er ikke tatt med. Opp mot tretti prosent av arbeidet er gjort på dugnad. Hovedmengden av dugnadstimer er utført av en liten, hard kjerne av stibyggere, men dugnadsdeltakelsen har tiltatt etter hvert som prosjektet har utviklet seg og blitt kjent.
Erfaringene etter prosjektet er at dugnad krever betydelig organisering for å fungere. Med alt som trengs av utstyr og redskaper tilgjengelig kombinert med betalt arbeidsledelse har dugnadsinnsatsen uansett vært helt avgjørende for å fullføre Skullerudprosjektet på to sesonger og innenfor gitte økonomiske rammer. Enda viktigere er eierskapet og ansvarsfølelsen til et turområde som bygges gjennom dugnadsarbeid.
Byggelag i Pioneren (foto: Bjørn A. Enoksen/Kristoffer Kippernes).
Skinka våren 2014 –Drammen
Underliggerne ble etter hvert dekket av gress (foto: Simen Filseth).
Testprosjekt for klopp over myr. To langsgående planker som topplag og (for) lange underliggere for maksimal bæring. 75 x 198 mm materialer fra en gammel tribune. Kloppen har en liten bru over en bekk med fundament av stein fra stedet. Foreløpige erfaringer, etter to år, er at kloppen fungerer godt, er stabil og ikke glatt. Myra var på høsten i bedre stand enn tidligere år. Vi har fått gode tilbakemeldinger fra turgåere og syklister i alle aldre om at kloppen fungerer godt.
Bru ved Pantegutten 2015 – Drammen
Bru ved Pantegutten (foto: Simen Filseth).
Testprosjekt for liten bru. Pantegutten er et knutepunkt mellom Drammen og Lier. Pytten ved Pantegutten er så våt store deler av året at det er vanskelig å ferdes tørrskodd både for turgåere og syklister. Brua ble 10 meter lang, 43 cm bred og basert på to u-formede kanaler oppned, ved siden av hverandre på steinfundament. Materialer brukt var 48 x 198 mm impregnert. Kanalene ble skrudd sammen med 20 mm distansestykker for å beholde dreneringen. Brua ble solid og stabil, men noe smalere enn vi hadde tenkt. For de som stisykler i området går det nok greit, for turgåere er den bred nok, men det er utfordrende å trille en sykkel ved siden av seg over broen.
Tverken mot Langemyr 2015 – Drammen
Hovedbrua er 20 m (foto: Simen Filseth).
Prosjekt for å knytte sammen tre stipartier med broer over myrer. Vi bygget tre bruer på 8, 12 og 20 m, alle med langsgående planker i 75 x 198 mm. Det var mye jobb med å finne stein, rulle dem ut i myra til fundamenter, deretter avstemming, bæring av materialer og kapping. For den største brua rullet vi ut steiner i myra i tillegg til de som lå der fra før. Det siste partiet, 400 m fra den første brua, bestod av et vått område i enden av en myr med gjørme, røtter og svaberg. Løsningen her ble to bruer med svaberg i midten.
Vi tok utgangspunkt i at bruene måtte hvile på stein, og ikke tre eller røtter for mer stabilt underlag, og for å forhindre at materialene suger fuktighet opp nedenfra. For å ikke svekke endene på kloppene unødvendig, kuttet vi heller ikke disse på skrå, men bygget opp med steinheller i overgangen. Vi forventer derfor at levetiden på disse bruene blir lang. I tillegg brukte vi relativt mye avstivninger, i alle fall hver halvannen meter. Dette hjelper både på stivheten på tvers og på langs, og fungerer som punkter for ytterligere fundamenter.
Kongsberg
Flyt over nye klopper (foto: Laagendalsposten).
Klopping er en enkel og god måte å bevare sårbare stipartier på. NOTS Kongsberg har åpnet, tilrettelagt og vedlikeholdt rundt 10 kilometer med sti i 2015, og deler her noen erfaringer for å bygge gode klopper.
Arbeidet startet med det viktigste, nemlig tillatelse fra grunneier. Til kloppene ble det brukte vi brukt fem-tommers terrassebord og 2 x 6 impregnerte bord som vanger. Vi prekappet bord på 60 centimeter, og det fungerer veldig bra. Ved å ha en avstand på rundt 2,5 centimeter mellom hvert bord ruller man bra over og samtidig trenger ikke gående/løpende å tenke på at de vil trå imellom og brekke beina.
For ekstra varighet er det greit å legge vangene tørt. Prøv å legge noen kubber eller stein under. Når det gjelder spenn, fungerer det helt fint med opptil fem meter. Husk også bygge de lange nok! Det er nemlig svært viktig at av/på-punktene er på helt tørt land, da det blir veldig slitasje der alle skal av og på kloppene. Bygg gjerne opp litt med stein, eventuell skråskjær vangene for å at det blir lettere å komme av og på. Hvis du må spleise vangene på lengere strekk, bruk 60/70 cm overlapp og 8/10 skruer. Bruk grove terrasseskruer. 6×90 til spleising og 6×70 til terrassebord. Da holder det med to skruer per bord. Materialene tørker så det må sikkert strammes utpå vårparten.
Husk kraftig drill. Vi brukte en 18v blå Bosch med to batterier og gikk aldri tom. Det som virkelig tar tid er innkjøp, prekapping og utfrakting. Det er her det er viktigst med den solide dugnadsinnsatsen! Selve skruinga er enkelt.
ATV er topp for uttransportering til strategiske plasser, eventuelt stor ryggsekk videre. Husk tillatelser til både transport og klopping og tilrettelegging fra grunneier. I Kongsberg har det gått med 2.600 terrassebord, 7.700 skruer og 1.000 dugnadstimer. Resultatet er skogsturer som betegnes som en drøm for både stisyklister og turgåere.
Klopper på Kongsberg (foto: Laagendalsposten).
