Nye trender, bedre utstyr og stadig flere entusiaster gjør stisykling mer tilgjengelig og synlig enn noensinne. Samtidig peker en fersk rapport på at selve grunnlaget for stisykkelopplevelsen – stiene og naturen de går gjennom – er under økende press.
IMBA-rapporten (International Mountain Bicycling Association) handler om hvordan stisyklister ser på stiene sine, og hva slags forhold de har til naturen rundt. Den peker også på hva som må til for å ta bedre vare på både stiene og miljøet de er en del av.
I ett med naturen
Ifølge rapporten har mange syklister et sterkt og personlig forhold til stiene de bruker. Det handler om mer enn trening og adrenalin. Det å høre til et sted, være en del av noe, og kjenne på ansvar er også viktig. Likevel er det sjelden dette perspektivet får plass, verken i hvordan friluftsliv forvaltes eller i mediene. I følge rapporten betyr det at en mulighet til å bygge engasjement for naturvern og stibevaring går tapt.
Ikke bare skadebegrensning
Rapporten peker på at det ikke lenger er nok å bare «ta hensyn» til stiene. Det trengs mer aktiv innsats for å reparere, bevare og styrke naturen. Mange stisyklister er bevisste på dette, men det må bli enklere å bidra. Her kommer i følge rapporten samarbeid inn i bildet.
Hvis syklister, grunneiere, forskere og lokale myndigheter samarbeider bedre, kan man bygge opp en mer bærekraftig måte å tenke stiutvikling og forvaltning på. En tilnærming som starter nedenfra, og handler om mer enn bare tillatelser og skilting.
Tre nøkkelområder
Rapporten trekker frem tre sentrale innsatsområder:
Hvordan stibygging påvirker naturen. Det handler om alt fra slitasje og økosystemer til hvordan man forvalter hele områdene stiene går gjennom.
Lokale samarbeid. Både lokalsamfunn og grunneiere trenger støtte og ressurser for å kunne utvikle og ta vare på stiene på en god måte – helst med naturrestaurering som en del av planen.
Hvordan sykkelmediene formidler sporten. Kanskje bør de i større grad fortelle historier om fellesskap, ansvar og naturopplevelser – ikke bare om utstyr og resultater.
Et lite kulturskifte?
Rapporten utfordrer også måten stisykling ofte omtales og forstås på. I stedet for å bare se det som en fritidsaktivitet, argumenteres det for å se syklingen som en form for tilknytning – til naturen, til stedet og til andre mennesker.
For mange handler ikke stisykling bare om å komme seg raskt fra A til B, men om å være en del av noe større. Naturen er ikke bare kulisser – den er selve rammen rundt opplevelsen. Og kanskje er det nettopp her framtida ligger, spør rapportforfatterne seg: i å se syklingen som en mulighet til å ta vare på både stiene og alt rundt dem.
